Blant norske arbeidere er det en gruppe som setter seg i en spesielt utsatt posisjon. Frilansere. Ordet frilanser stammer fra den tiden enkelte levde av lansen som våpen. Dagens frilansere har i praksis den samme frihet til å velge hvem de skal jobbe for, men det innebærer ofte at de må akseptere slavelønn. Dessuten må de gjerne godta kontrakter hvor de må si fra seg sin egen opphavsrett.

Straffet for å si fra om bildetyveri

– Jeg oppdaget at avisa brukte bildene mine flere ganger. Da jeg konfronterte redaktøren, at dette ikke var avtalt, og at han ikke hadde kreditert meg som fotograf, ble han sur og trakk tilbake det nye oppdraget han hadde til meg. Det forteller «Turid» som nettopp har startet som frilanser innen foto.

I tillegg forteller hun at redaktøren lar det være opp til frilanserne selv å sjekke om innsendt materiale blir publisert eller ikke.

«Turid» forteller at hun ikke ønsker slike arbeidsforhold og kommer til å avslutte samarbeidet. Verken hun eller de to andre frilanserne vi har snakket med ønsker sitt virkelige navn publisert.

Pruter til de begynner å gråte

Det er gunstig for en redaktør å benytte en frilanser. Han eller hun betaler ingen arbeidsgiveravgift for frilansere, slipper papirarbeid og kan prute til frilanseren begynner å gråte, for så å legge på en tier for å slippe mer mas.

En ansatt koster ekstra om det skal jobbes i helgene, det gjør gjerne ikke frilanseren. Han og hun har sin avtalte pris for arbeidet. Frilanseren kan settes til å jobbe når som helst på døgnet og i helgene.

Arbeidsgiveren slipper også unna sykepenger for frilanseren. Dersom frilanseren blir syk, må hun eller han selv finne ut hvordan det skal spares til de første 16 dagene uten inntekt. Om det ikke er betalt ekstra forsikring.

– Får ikke alltid betalt

– Det er ikke alltid jeg får betalt, sier «Tor», frilansjournalist på tredje året.

– Jeg velger på en måte om jeg vil ha noe publisert eller ikke, en del ganger får jeg tilbakemelding på at de kan publisere det jeg har skrevet, men at de ikke kan betale pga nedskjæringer. Men jeg skriver litt nå og da og har dette som en bi-inntekt.

Betalte bare halvparten etter “merarbeid”

– Jeg fikk en forespørsel om å dekke en utendørsaktivitet en lørdag for en mindre avis, forteller «Sturla».

– Jeg var på plassen og tok bilder og intervjuet forskjellige personer i 10 timer. Fra start til avslutningsseremoni. Artikkelen som avisen ga en helside ble skrevet på litt over en time. Jeg redigerte også 15 bilder, som de brukte i avisen og i nettavisen. Redigeringen av bildene tok nesten en og en halv time. 12,5 timer jobbet jeg denne dagen. Avtalt pris var på 1000 kroner, noe jeg anser som dugnadsarbeide mer enn en jobb.

– Avisen hadde imidlertid forandret noe på teksten og hadde noen kommentarer til noen bilder, men alle bildene ble brukt. Da jeg sendte faktura fikk jeg til svar at den ble nedjustert til kr 500, «for merarbeid med tekst», som redaktøren sa.

– Det var flyttet på to avsnitt og gjort noen få endringer. I sånne situasjoner ønsker jeg meg fast stilling igjen. Men det blir likevel ikke sammenliknbart å holde en fast stilling opp mot frilanstilværelsen.

«Sturla» synes det er smålig at en redaktør med solid lønn skal ha ham til å jobbe for 50kroner timen, som det attpåtil skal skattes av og betales forsikringer med.

– Og i tillegg vil de ha bildene gratis!

De tre tilfeldige historiene har klare likhetstrekk: Enkelte vil ha andre til å jobbe gratis, for å berike seg selv.

I andre sammenhenger er det straffbart. Å dumpe nordmenn er så langt greit.

Helt til alle sier stopp samtidig.

*******
Har du lignende erfaringer som disse frilansjournalistene? For å sette søkelys på situasjonen til norske frilansere er det fint hvis så mange som mulig legger igjen sin kommentar nedenfor!

Fast valutakurs for kjøp fra utlandet, factoring og egeninkasso var tre tiltak webutvikleren fra Høvåg i Aust-Agder satte i verk etter finanskrisen i 2008.  I denne artikkelen lærer du litt om alle tre metodene.

Factoring = fakturasalg

Enkelt forklart går factoring ut på at du selger fakturaen din til et firma som er spesialisert på fakturakjøp. Du sender fakturaen din til selskapet, som etter en kredittsjekk av kunden din straks betaler ut hele fakturaverdien mot et fast gebyr og en viss prosentdel av fakturabeløpet.

Factoringselskapet sørger deretter for at fakturaen blir betalt til rett tid . Hvis ikke kunden betaler for seg er det ikke lenger ditt problem.

－ På småfakturaer bruker jeg å sende faktura på vanlig måte, med 10 dagers betalingsfrist. Men på prosjekter bruker jeg factoringselskapet Amfafinans, som sikrer meg at jeg får 95 prosent av pengene på forskudd, sier Magnus Berglund (bildet).

Gir kunden mer tid

Hvis kunden blir kredittgodkjent, forskuddsfakturerer Berglund selv 50 prosent før han går i gang med jobben. Når denne fakturaen er blitt betalt, fakturerer han den resterende halvparten gjennom factoringselskapet. Kunden får 30 dager på å betale den siste fakturaen, og Berglund får pengene neste dag.

For tjenesten må Berglunds firma, Hawkbay Development, ut med kr 3600 i årsavgift pluss fem prosent av fakturasummen og et fastgebyr på kr 50,- per faktura.

－Mange vil nok argumentere med at det er dyrt, men i  praksis blir det bare 2,5 prosent av prosjektsummen, siden jeg fakturerer den ene halvparten selv.

Rabatt med Småbedriftsforbundet

Enda billigere kan man få det hvis man melder seg inn i Småbedriftsforbundet. De har nemlig en avtale med Amfa Finans der medlemmer kun betaler 3,95 prosent av fakturasummen som honorar. På toppen nyter du godt av forbundets øvrige medlemsfordeler.

－ Hvis man gjør som meg og fakturerer halvparten selv, kommer man her ned på 1,975 prosent av prosjektsum for å få hele oppgjøret på dagen. Det mener jeg er en meget akseptabel pris å betale for en svært god forsikring.

－Vær skeptisk

Hvis factoringselskapet først sier nei takk til å kjøpe en faktura, mener Berglund det er all grunn til å bli skeptisk og kreve større dekning på forskudd. Selv krever Berglund 100 prosent forskudd i slike tilfeller, med  denne forklaringen:

- Beklager, du bestod ikke kredittsjekk, da kan jeg heller ikke gi kreditt. Hvis kunden ikke kan gå med på dette så vil jeg heller ikke ha dem som kunde, fordi det da er så og si garantert at de kommer til å slurve med betalingen.

Fakturabelåning

Factoring er ikke like interessant ved videresalg av produkter og tjenester, fordi man her lever av ofte ganske må marginer. Her kan det lønne seg å vurdere fakturabelåning. Da får du utbetalt inntil 80 prosent av fakturasum på dagen, og får hjelp til oppfølgingen. Men det er et lån. Du er selv ansvarlig dersom pengene ikke kommer inn.

Tøff tid

Magnus Berglund bruker en del webutviklere i utlandet, som han betaler i euro. Da finanskrisen slo inn, opplevde han at innkjøp ble 30 prosent dyrere på grunn av valutastigningen, samtidig som enkelte viktige kunder sluttet å betale regningen.

I ettertid har Berglund begynt å avtale  fast valutakurs med leverandører i utlandet. Hvis valutaen svinger mer enn 10%,  låses vekslingskursen på 7,8 kroner per euro. Selve transaksjonen foregår i slike tilfeller i en annen valuta.

－Under krisen gikk noen kunder konkurs, så de pengene kunne jeg se langt etter. Det var en veldig tøff tid på grunn av dette, for når slike ting skjer på én gang blir kontoen fort veldig tom. Det var da jeg begynte med factoring, og det var som en ren velsignelse, forteller Berglund.

Egeninkasso

Omtrent samtidig begynte han å bruke egeninkasso for inndriving av ubetalte fordringer. Det er en løsning hvor man på en måte opererer som sitt eget inkassobyrå, det vil si at alle gebyrer og renter tilfaller deg selv, og ikke et inkassobyrå. Det er også mye større inndrivelsesgrad med egeninkasso i forhold til inkassobyrå, sier Berglund.

－ Denne modellen begynte jeg med etter vonde erfaringer med fryktelig trege kunder, slit med inkassosaker og lang ventetid på for meg store penger. Jeg ser det slik at jeg jobber med webutvikling, ikke i bank. Så det er ikke min jobb å låne penger til kundene mine.

Jeg så nylig en dokumentar om gründere. En ung fyr oppsøkte en av verdens største kondomfabrikker i India og forhandlet fram en deal på en million kondomer. Målet hans var å selge en kondom for en tiendel av rådende markedspris hjemme i Europa. Han klarte å forhandle seg fram til en pris som gjorde dette mulig. Inderne og han satt ikke og diskuterte detaljer, det handlet kun om stykkprisen. Det var en drakamp fram og tilbake (og litt skuespill), og de ga seg ikke før de ble enige.

Det er sånn man driver forretninger. Man sitter ikke og holder kjeft og prøver å tankelese tall som om man var spåkoner. Man sier prisene høyt, og går gjerne flere runder før enighet oppnås.

Grunnen til at jeg skriver dette er at jeg gang på gang kommunisererer med kunder og frilansere som ikke har baller til å diskutere pris.

Skal jeg snakke om det?

Frilanserne spør meg om de bør nevne ordet “pris”, eller la være. Om de skal si det nå, senere, eller ved neste solformørkelse. Kanskje bare vente og håpe at temaet kommer opp før eller siden. Tilfeldigvis, liksom.

Potensielle kunder sender meg en e-post og spør også om en pris. Jeg svarer på alle henvendelser, uansett hvor corny de kan være. Vi har en hyggelig dialog fram og tilbake et par ganger for å få på plass detaljene, jeg gir dem en pris jeg anser for å være lav, men korrekt. Jeg vet godt at jeg ikke er blant de dyreste.

Og så blir det mange ganger helt stille.

Jeg sender gjerne en hyggelig mail ei uke eller to seinere der jeg skriver at jeg bare ville følge opp siden jeg ikke hørte noe mer, og spør gjerne rett ut om prisen var avskrekkende. Jeg oppfordrer dem til å gå i dialog med meg om prisen hvis så var tilfelle.

Men nei, man svarer heller ikke på denne typen e-poster. Sånn er den saken.

Vi tåler et nei

Men herregudamann, er de virkelig flaue over å si at prisen var for høy? Det er da en ærlig sak å si det. Eller prute. Det er greit å si at hei den prisen var altfor stiv for vårt budsjett. Jeg vet at den potensielle kunden liker det jeg gjør, og jeg vet at jeg gjør godt arbeid. Men nei, med en gang det ligger en pris på bordet, så forandrer ting seg. Blikk blir flakkende, telefoner slutter å ringe.

Det er like elegant som å slå opp med dama via sms.

Det stod ikke skrevet noe sted at jeg ikke var villig til å diskutere prisen. Eller at jeg blir suicidal hvis du sier nei takk og velger en annen. Hvis du hadde gitt en form for tilbakemelding ville du kanskje fått den prisen du ville, til og med. Uansett ville jeg satt pris på at du som et voksent menneske sendte en tilbakemelding på at du hadde lest pristilbudet jeg brukte tid på å sende deg. Det kalles normal høflighet, og gjør dessuten at man ikke trenger å lure på om e-posten forsvant i spamfilteret ditt.

Denne litt feige, men stadig mer utbredte skikken om at taushet er det samme som et nei er en uting, ikke minst på grunn av usikkerheten rundt elektronisk kommunikasjon.

Jeg lurer på hvordan andre bransjer ville overlevd hvis selve kjernen i forretningslivet – priser – skulle være et slags tabu. Det hele ender jo med at kundene snyter seg selv for muligheten til å få en rimeligere pris hos frilansere de har lyst til å jobbe med, men ikke velger på grunn av pris.

Snakk med oss

Kjære kunder: Snakk åpent om priser, vær så snill. Vær grei og meld fra hvor du går. Så kan vi finne ut hvordan vi skal forholde oss til dere og kanskje lære litt mer om både din og vår egen bransje. Kom gjerne med et mottilbud slik at vi får en sjanse til å si at ja greit, dette kan vi fikse. Eller nei takk, det blir umulig. Men… jeg kjenner en frilanser i Bangalore som muligens kan klare det til den prisen.

Hvis dere ikke snakker om pris kommer vi til å leve i uvitenhet helt til vi eventuelt utvikler en egen form for synskhet som man ikke skal se bort fra oppstår bare det går nok år med prisforhandlinger som ikke eksisterer.

Og til deg som er frilanser:

Ja. Du skal be om penger for jobben du gjør. Du skal oppgi pris. Det er ikke noe å stusse på. Og du skal forhandle – hvis du får sjansen til det.

Hva er dine erfaringer? Skriv i kommentarfeltet nedenfor!

Allerede nå kan journalister og fotografer som er medlemmer i NJ/Frilansjournalistene registrere seg via denne midlertidige lenka.

Alle data i den gamle katalogen slettes 25. april, så hvis du vil flytte noe over derfra må du være kjapp. Den nye katalogen gir brukerne en egen url av typen frilanskatalogen.no/dittnavn og er utviklet av Espen Antonsen.

På presentasjonssidene kan frilanserne legge inn navn og kontaktinformasjon, bilde, lenker, søkeord, biografi og nedlastbare arbeidsprøver.

Fra 26. april finner du katalogen på www.frilanskatalogen.no

Mer i gjære

Frilanserne har også andre spennende ting på gang om dagen. Fra samme dato som frilanskatalogen lanseres, er også et nytt diskusjonsforum åpent. For å kunne bli medlem i dette forumet  må du ha mottatt en e-post fra NJ med invitasjon til å delta. Det vil si at forumet bare kan leses av medlemmer i organisasjonen.

Kanskje inspirert av frilansinfo.nos egen timepriskalkulator, jobber nå NJs frilansere med sin egen variant. Prosessen har pågått siden desember 2009, og planen er lansering etter sommerferien 2010. Priskalkulatoren skal erstatte frilanssatsene, som ikke har tatt hensyn til de mange variablene som gjelder for frilansoppdrag.

- Hjemmet Mortensen har gjennomført store kutt blant de ansatte. De som er igjen, må jobbe mer effektivt. Dette kommer også til å gjelde for mange av frilanserne, sa Øystå, ifølge en artikkel på Norsk Journalistlags nettsted.

Tone Rise, som er FJs frilanskontakt for Aller Media, fortalte på møtet at flere har opplevd honorarkutt på opptil 50 % både i Hjemmet Mortensen og Aller.

- Vi frilansere kan ikke kutte kostnader slik en bedrift kan. Vi er bare en person, og må enten jobbe mer, gå til andre for å jobbe, eller lage kjappe metoder som kan gå ut over kvaliteten, sa hun på møtet.

Øystå på sin side opplyser at frilanserne har skjønt at de må jobbe kjappere, og hevder samtidig at stoffkvaliteten fremdeles er på topp.

- Jeg tror 90 prosent av frilanserne har begynt å jobbe fortere. De vi bruker, står på og jobber bra. De leverer kjempekvalitet.

Tja, det er vel ikke helt urealistisk at jeg blir nødt til å starte opp Anonyme Arbeidsnarkomane med tid og stunder (men det er jo en slags gründeridé det også!). Jeg er da en rykende fersk skribentfrilanser som startet eget foretak for under en uke siden, og i denne serien har jeg tenkt til å dele oppturer, nedturer, dyrekjøpte erfaringer, aha-opplevelser og annet som kan være av interesse og nytte. Dessuten gir det meg verdifull trening i bloggformatet, som jeg aldri har vært borti før.

Pseudonym mot Google

Siden jeg mest sannsynlig får en del amatørmessige blemmer å skrive om fremover, bruker jeg pseudonym slik at de hellige Kundene ikke kan google seg frem til hvilken risiko de løper ved å hyre meg.

For dere arme sjeler som måtte ha en så fattig kulturbakgrunn at dere ikke kjenner til Prinsesse Gneis, kan jeg opplyse om at hun er en svært handlekraftig, sterk og litt usivilisert figur fra Donalds univers. Møter hun en gretten tiger på sin vei, kan du være sikker på at den ligger pal og mjauer unnskyldende innen hun har passert.

I hvor stor grad jeg egentlig kan identifiseres med denne jernkvinnen, og i hvor stor grad jeg bare skulle ønske at jeg kunne identifiseres med henne, lar vi være et åpent spørsmål.

Bratt kurve

Over til refleksjonene omkring den siste ukens hendelser. Jeg hopper over detaljene om de formelle affærene som registrering av foretaket og lignende, det finnes allerede mye bra stoff om dette her på nettstedet. Læringskurven har vært bratt, men brattere skal den helt sikkert bli.

Lærdom fra uke 1

Noen punkter om hva jeg vet nå, som jeg skulle ønske jeg visste for en uke siden, skal jeg klare å skrape sammen slik at andre kan få en glattere start:

1) Hvis du har tenkt til å lese Frilansboka av Atle Hansson (noe jeg på det sterkeste anbefaler) er det lurt å begynne i god tid før du starter opp. Sent er selvsagt bedre enn aldri, men tidlig er definitvt best. Hadde jeg fulgt dette rådet hadde jeg for eksempel sluppet å innse i ettertid hvor amatørmessig korrespondansen med min første betalende kunde må ha fremstått. I verste fall kan dette ha kostet meg noen fremtidige oppdrag.

2) Tro på rådene du får av mer erfarne yrkesutøvere. Hvis du vet best, vet de bedre. Jeg sendte noen halsbrekkende e-poster med hastespørsmål angående prissetting og leveringsbetingelser til et lite knippe frilansere, og var så heldig å få de raske svarene jeg tryglet om. Det var bare det at jeg ikke klarte å ta dem til følge. Jeg syntes, i likhet med de fleste ferskinger, at jeg ikke kunne ta meg så mye betalt som jeg ble rådet til. Jeg skjønte at jeg syntes feil da kunden ble mer begeistret enn hva ønskelig er for prisnivået mitt. I tillegg ble jeg, fornuftig nok, anbefalt å bare selge stoffet til én gangs publisering. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lest om at det er viktig å passe på hvilke rettigheter man selger. Likevel erklærte jeg unntakstilstand da det var mitt materiale som plutselig skulle få ny eier, og jeg lot være å nevne rettigheter med et ord.

3) Vær flink til å prioritere. Hele situasjonen kan virke ganske overveldende, og i hvert fall i mitt tilfelle føles det nesten som å være rusa på foretaksetablering. Jeg får gode og dårlige idéer i ett kjør (blant annet har jeg begynt å våkne for å skrive ned ting midt på natta), og må få kjøpt meg en lydopptaker som kan henge rundt halsen snarest så jeg slipper alle lappene med kråketær som flyter overalt. Som en følge av idéskredet kan det være vanskelig å holde fokus på å gjøre ting i riktig rekkefølge. Hvis jeg skal følge mitt eget råd bør jeg for eksempel avslutte dette innlegget pronto, og fortsette med den reportasjen som har deadline om få dager.

Som sagt, så gjort!

(Prinsesse Gneis er tegnet av Victor Arriagada Rios for The Walt Disney Company. Tjuvlånt via Wikipedia.)

Det første blogginnlegget i bunken (jeg krysser av i margen når jeg leser noe jeg liker) kommer fra Virrvarr, eller Ida Jackson som hun sannsynligvis heter i telefonkatalogen. Hun skriver om Den Snille Organisasjonen som annonserer på reklameboards à la Coca-Cola og likevel er naive nok til å tro at de kan tigge seg til gratistjenester fra profesjonelle næringsdrivende.

Eller… er de så naive? Kanskje ikke helt. Noe, eller noen, har gjort at de tror de kan få tjenestene dine gratis.

Kom til å tenke på telefonselgerne som ringer rundt og lopper folk for penger til de snille organisasjonene. Jeg antar at de ikke jobber gratis. Faktisk mottar de sannsynligvis en ganske solid provisjon av pengene du gir til det gode formålet. Telefonselgerne jeg har vært borti i det siste til mine egne web-prosjekter vil ikke jobbe hvis de får mindre enn 50%. Faktisk er det vanskelig å få dem til å jobbe selv for den prosentsatsen i det hele tatt. De fleste takker nei, selv om ett eneste salg ville gitt dem flere tusen kroner.

Etter alt å dømme er det ikke skarve prosentdelen igjen av donasjonen din når alt og alle i den snille organisasjonen har fått sin skjerv. Gi 100 kroner til Afrika ved å sende en sms? 80 kroner i utgifter og 20 til de som trenger det, er kanskje nærmere sannheten.

Nuvel. Den andre bloggposten jeg hadde tenkt å nevne kommer fra Frilansinfos storebror i Australia, Freelanceswitch. Konsulent Mark Shead viser deg hvorfor det er forskjell på råvarer og foredlet proffkompetanse.

(Legg nøye merke til taktikken hans med å gå ned til en pris kundene kan leve med, og samtidig beholde en fornuftig timepris. Lærebokeksempel!)

Ha en god og arbeidssom uke!

Noen som kjenner seg igjen i denne videoen? Ta en titt og del gjerne egne erfaringer med håpløse prisforespørsler i kommentarfeltet under.

Er det uvitenhet eller skamløshet som får oppdragsgivere til å dra på med latterlige pristilbud når de møter kreative tjenestetilbydere?

(Via Copyright Action. Sitatet i ingressen er fra en kommentator på YouTube.)

Agderposten brukte nylig Geir Elgvins bilde ulovlig for andre gang på et år. Den første saken endte med et forlik der Agderposten måtte ut med 5000 kroner, saksomkostninger, samt et gratisabonnement på avisa.

Denne gangen varsler Elgvin et betydelig høyere krav, skriver Journalisten.no

Samme nettsted melder også om at Vårt Land-eide Mentor Media forsynte seg hele åtte ganger av bildene til Andreas H. Lunde, uten avtale. Lunde jobber i ABC Nyheter. Han har ikke tenkt å ta til takke med et gratisabonnement, og har i stedet sendt faktura på 24 000 kroner. Ansvarlig redaktør Magne Lerø kan imidlertid ikke love at han vil betale fakturaen. Han vil nemlig først drøfte om ikke honoraret er satt litt høyt.

Bildene ble rappet fra Lundes Flicker-side. Der har han lagt ut bilder med Creative Commons-lisens til bruk i ikke-kommersielle sammenhenger.

De fleste bildene som ble brukt ulovlig var fra en lukket presekonferanse med Kjell Inge Røkke. (Skjermskudd fra flickr.com)

Redaktør Magne Lerø tror fadesen skyldes at de som har vært på vakt hos ham i sommer rett og slett har ikke har skjønt hva den aktuelle lisensen fra Creative Commons innebærer. Agderposten på sin side skylder på misforståelser i redaksjonen.

Skal man så høre på bildetyver som ikke har så veldig lyst til å betale det du synes er en rimelig kompensasjon for stjålet materiale? Innen rimelighetens grenser har du rett til å fastsette både honorar og oppreisning for den ulovlige bruken. Rettshistorien viser at sakenes utfall går i favør av opphavspersonene, selv om kompensasjonen ikke alltid blir særlig høy.

Frilansere som kniper stofftyver bør altså ikke finne seg i at de ikke vil gjøre opp for seg. Styremedlem i NJ/Frilansjournalistene, Toralf Sandåker, setter forøvrig tingene på plass i denne kommentaren.

Bildene lå ute med en Creative Commons-lisens som utelukker kommersiell bruk. (Skjermskudd fra creativecommons.org)

Flere tusen har lastet ned den gamle timepriskalkulatoren fra Dokumentbanken. Derfor fant vi ut at vi skulle gjøre den litt mer tiltalende og brukervennlig. Fra i dag erstattes den gamle versjonen derfor med en flunkende ny online-versjon.

Prøv den her!

Fyller du inn dine egne tall oppdateres alle summene i de gule feltene automatisk. Når du er fornøyd kan du sende skjemaet til deg selv som en lenke på e-post. Tallene lagres da i databasen og kan hentes fram når du vil, for eksempel neste gang du har oversikt over hvor mye du hadde i totale firmautgifter det siste året.

Veiledende pris

Husk at timeprisen du får ut bare er veiledende. Den forutsetter blant annet at du jobber absolutt alle dagene du har definert som arbeidsdager. I praksis er det sjelden det blir slik. Man aner jo ikke om man har oppdrag hver eneste dag hele året, og ofte skjer det uforutsette ting som gjør at man bruker noen ekstra dager på administrasjon eller annet ikke-fakturerbart arbeid. Og plutselig får du høyere (eller lavere) utgifter i foretaket ditt i løpet av året. Også da endres den timeprisen din.

Lek litt med tallene i feltene så ser du hvordan de ulike faktorene påvirker sluttsummen.

Regn ut timepris, men unngå timelønn

Bruk dataene fra timepriskalkulatoren som bakgrunnsinformasjon for deg selv. Unngå så langt du greier å fakturere på timebasis. Du kan da lettere ta deg skikkelig betalt for rettigheter, spesielle krav og forespørsler fra kunden, variasjoner mellom oppdragstyper og kundeprofil, og du står i tillegg fritt til å jobbe i det tempoet du ønsker. Hverdagen din blir mer forutsigbar, noe som ikke er så verst når det gjelder økonomi.

Husk profitt

Et kjennetegn med priskalkulatoren er at den også gir deg fortjeneste. Dette er avkastningen du skal ha på din egen innsats i jobben gjennom året, og kommer i tillegg til lønna du gir deg selv. Les mer om dette i den opprinnelige artikkelen om timepriskalkulatoren, fra januar 2008.