Nå skjerpes kampen om inntektene fra arkivtjenester på nett, skriver Journalisten.no. 20. mai åpnet Aftenpostens nye digitalarkiv. VGs arkiv har vært tilgjengelig på nett siden 2008.

En bivirkning er at hundrevis av frilansere nå finner tekst, bilder og illustrasjoner tilgjengeliggjort digitalt, uten at de har gitt tillatelse.

Derfor er det nå på tide at også frilanserne kaster seg inn i kampen om inntektene. Og at de gjør det i samlet flokk.

Høyesterettsdom i frilansernes favør

I den såkalte Kokkin-dommen fra 2005 slo Høyesterett fast at papir- og nettutgaver er å se på som to separate utgivelser. Dagens Næringsliv måtte betale 290 000 kroner i erstatning og saksomkostninger til frilanser Jan Kokkin. Dommen viser tydelig at det er utgivers plikt å innhente løyve til å publisere stoffet på nett. (Hele dommen kan lastes ned fra Frilansinfos dokumentbank.)

En av frilanserne som nå har fått sakene sine ulovlig publisert er fotograf Fredrik Naumann. Ved et kjapt søk i Aftenpostens nye digitalarkiv finner han eget stoff som ikke før har vært tilgjengelig på nett. Det er solgt med følgende skriftlige vilkår vedlagt: «Bilder og tekst er solgt med rett til én gangs publisering og inkluderer ikke internett eller andre medier».

Vi får opp ikke mindre enn 101 resultater når vi søker på navnet hans. Mange av tekstene som dukker opp er skrevet av en annen frilanser, Marianne Alfsen. Bildet øverst i artikkelen viser en av reportasjene som dukker opp.

Passivt Journalistlag

Mens Aftenposten-arkivet er gratis å bruke så langt, koster det penger å få tilgang til Buyandread.com sitt arkiv over norske aviser. Her blir det enda tydeligere at frilansstoff brukes uten løyve for å generere ekstrainntekter for både avisen som først publiserte det, og for Buyandread AS. Materialet kan kjøpes som PDF-filer.

Naumann sier til Journalisten at Journalistlaget for lengst burde grepet fatt i problemet. På grunn organisasjonens handlingslammelse meldte han seg ut for nærmere 10 år siden.

- Sløvhet fra NJs og Frilansjournalistenes side har sørget for at tredjepart i årevis har tjent penger på frilansernes stoff.

Naumann mener NJs fast ansatte journalister burde streike på frilansernes vegne.

Tid for konfrontasjon

Uansett fremgangsmåte mener Frilansinfo det nå er på tide at frilanserne og NJ går sammen for å stoppe de omfattende og skamløse “rights grab” vi ser angående publisering på Internett. Hvis ikke forhandlinger fører fram må frilanserne som er berørt i fellesskap ta utgiverne til retten og få dem dømt. Sett i lys av Kokkin-dommen er risikoen lav.

NJ har engasjert seg kraftig i kampen mot Hjemmet Mortensens vanvittige frilanskontrakter, blant annet. Men hvorfor så passive når det gjelder elektronisk materiale?

Det er NJs og de fast ansatte medlemmenes oppgave å stille seg bak en kollektiv aksjon fra frilanserne mot digitale tyverier av tekst og bilder. En del av problemet er kanskje at organisasjonen har en medlemsmasse som gjør dem schizofrene. NJ lar fast ansatte medlemmer på den ene siden være med på  å utnytte sine frilanskollegaer på den andre siden. Slik kan det ikke fortsette. NJ må vise at de tar frilanserne på alvor.

• Sikre deg best mulig bevismateriale. Ta skjermutskrifter og lagre nettsider lokalt på datamaskinen din. Ikke vent til arbeidet ditt tas ned fra nettet noen dager seinere, da er det for seint. Skaff deg et eksemplar av publikasjoner som er trykket på papir.
• Fastsett et fornuftig pengekrav. Et for høyt krav kan virke i din disfavør i en eventuell rettssak. Del gjerne kravet opp i vanlig honorar og ekstrahonorar for ikke-avtalt bruk.

(Saken fortsetter under bildet)

Andreas H. Lundes Flickr-foto med Creative Commons-lisens ble misbrukt hele åtte ganger av samme publikasjon i 2009. Han sendte faktura og fikk til slutt betalt. (Faksimile fra Flickr.com)

• Finn ut hvem som har øverste redaktøransvar. Det er utgiver som er ansvarlig overfor deg, ingen andre. Hvis det ikke er redaktør, er det eier av selskapet som er ansvarlig. For anonyme nettsteder kan selskapet som eier nett-tjeneren stilles ansvarlig (i Norge i hvertfall) etter e-handelsloven.
• Ta kontakt og presenter pengekravet ditt på en saklig måte. La motparten få forklare hva som har skjedd.
• Send faktura hvis dere er enige om at det skal betales erstatning. Betales den ikke sender du den til inkasso. (Artikkelforfatteren har vært med å utvikle Conta Inkasso, et nettbasert system for egeninkasso. Dette er den rimeligste og beste måten å løse saken på og passer godt for frilansere. NB! Du kan ikke sende inkassokrav hvis motparten bestrider kravet skriftlig. Da må saken innom Forliksrådet. Dette fikser også Conta Inkasso for deg.)
• Ikke enige? Send faktura likevel. Legg ved et formelt brev som forklarer saken og eventuelt konsekvensene av at de ikke gjør opp for seg. Hvis du er medlem av Norsk Journalistlag eller en annen organisasjon som kan tenkes å støtte deg med advokat ved en eventuell rettssak, bør dette avklares på forhånd. Du opplyser da i brevet at du har din organisasjon i ryggen. Send brevet rekommandert slik at du kan bevise at det ble sendt.
• Ta kontakt med advokat eller rettshjelper (rimeligere enn advokat, se neste punkt) for å få bistand til videre saksgang. Kontakt din interesseorganisasjon hvis du er medlem, de kan kanskje gi deg fri advokat.
• Rettshjelpere gir noen ganger hjelp over Internett eller telefon. Webjuristene.no kan svare på korte spørsmål for en fast, lav pris, og har ellers en noe lavere timepris enn advokatkontorene. Jurister kan vurdere om du bør gå videre med saken din. I mange tilfeller er det innlysende at du skal gå videre, fordi det ikke er tvil om at du er blitt utsatt for brudd på opphavsretten din.
• Kjemp en felles kamp. Det skal ikke lønne seg å stjele. Ta bryet med å prøve saken din for Forliksrådet. Andre frilansere vil takke deg for at du statuerer et eksempel. Det koster deg 860 kroner, og dette kan du kreve tilbakebetalt fra motparten.
• Sett strek i tide. Sjansene er store for at du enten vinner saken eller får tilbud om et forlik. Får du tilbud om forlik har du kanskje en del advokatutgifter allerede, med mindre du kjører saken selv. Tiden er kanskje moden for å ta pengene og stikke, hvis beløpet er stort nok til å dekke alle utgifter, inkludert erstatningssummen, retts- og advokathonorar.

Artikkelen er basert på et utdrag fra “Frilans! En komplett håndbok for frilansere (og for deg som vil bli det)”

Les hele artikkelen på Webforumet.no. Teksten er et redigert utdrag fra håndboka “Frilans!”

Har frilanseren opphavsretten på kode-delen av en webdesignjobb?

Ja, ifølge advokat Øystein Flagstad, partner i advokatfirmaet Grette. Han har opphavsrett og IKT-rett som to av sine spesialfelt.

Dataspråk som blir skrevet i sekvenser som kan utløse reaksjoner fra en datamaskin i samhandling med mennesker (puh!), kalles eksekverbar kode. Slike koder er etter åndsverksloven likestilt med dataprogrammer.

– Opphavsretten til dataprogrammer oppstår hos den som foretar programmeringen. Åndsverks­loven inneholder en særregel om at opphavsretten til datamaskinprogram skapt av en arbeidstaker under utførelsen av oppgaver som omfattes av arbeidsforholdet eller etter arbeidsgivers anvisninger blir overdratt til arbeidsgiver dersom ikke noe annet er avtalt. Denne regelen gjelder ikke for frilansere eller andre oppdragstakere, slik at det må vurderes konkret i det enkelte tilfelle om det er avtalt at opphavsretten skal overdras til oppdragsgiver, eller om oppdragsgiver kun får en mer avgrenset bruksrett, sier Flagstad.

Frembringelsen må ha verkshøyde for å ha vern. Hva skiller verks­høyde/ikke verkshøyde når man snakker om koder, programvare eller utarbeidelse av brukergrensesnitt for data og Internett?

– Kravet om verkshøyde utlegges gjerne som at frembringelsen må være preget av opphavsmannens individuelt skapende innsats. I praksis vil det være slik at kravene til verkshøyde varierer for ulike typer verk. For datamaskinprogrammer vil eksekverbar kode av noe omfang normalt anses for å ha verkshøyde. Når det gjelder webdesign skal det noe mer til for at slike verk oppfyller kravet til verkshøyde. Standard webdesign som hvem som helst kunne ha laget vil normalt ikke være undergitt opphavsrettslig vern. Men selv om formgivingen ikke har verks­høyde, vil kildekoden som ligger til grunn normalt være vernet, slik at det ikke er tillatt å kopiere denne.

Les resten på Webforumet.no.

Agderposten brukte nylig Geir Elgvins bilde ulovlig for andre gang på et år. Den første saken endte med et forlik der Agderposten måtte ut med 5000 kroner, saksomkostninger, samt et gratisabonnement på avisa.

Denne gangen varsler Elgvin et betydelig høyere krav, skriver Journalisten.no

Samme nettsted melder også om at Vårt Land-eide Mentor Media forsynte seg hele åtte ganger av bildene til Andreas H. Lunde, uten avtale. Lunde jobber i ABC Nyheter. Han har ikke tenkt å ta til takke med et gratisabonnement, og har i stedet sendt faktura på 24 000 kroner. Ansvarlig redaktør Magne Lerø kan imidlertid ikke love at han vil betale fakturaen. Han vil nemlig først drøfte om ikke honoraret er satt litt høyt.

Bildene ble rappet fra Lundes Flicker-side. Der har han lagt ut bilder med Creative Commons-lisens til bruk i ikke-kommersielle sammenhenger.

De fleste bildene som ble brukt ulovlig var fra en lukket presekonferanse med Kjell Inge Røkke. (Skjermskudd fra flickr.com)

Redaktør Magne Lerø tror fadesen skyldes at de som har vært på vakt hos ham i sommer rett og slett har ikke har skjønt hva den aktuelle lisensen fra Creative Commons innebærer. Agderposten på sin side skylder på misforståelser i redaksjonen.

Skal man så høre på bildetyver som ikke har så veldig lyst til å betale det du synes er en rimelig kompensasjon for stjålet materiale? Innen rimelighetens grenser har du rett til å fastsette både honorar og oppreisning for den ulovlige bruken. Rettshistorien viser at sakenes utfall går i favør av opphavspersonene, selv om kompensasjonen ikke alltid blir særlig høy.

Frilansere som kniper stofftyver bør altså ikke finne seg i at de ikke vil gjøre opp for seg. Styremedlem i NJ/Frilansjournalistene, Toralf Sandåker, setter forøvrig tingene på plass i denne kommentaren.

Bildene lå ute med en Creative Commons-lisens som utelukker kommersiell bruk. (Skjermskudd fra creativecommons.org)

To advokater fra advokatfirma Grette holdt dette foredraget for noen dager siden i regi av Norsk Designråd og Patentstyret. Foredraget krydres med mange bildeeksempler, både norske og internasjonale. Bildepresentasjonene kan lastes ned i pdf-format (noen av dem er ikke godt synlige på videoen).

Et av spørsmålene som tas opp er hvor grensa mellom inspirasjon og plagiat bør trekkes.

Klikk her for å se videoen.

Redaksjonene har fremdeles ikke tatt til fornuft siden boikotten av Hjemmet Mortensen-konsernet, og fortsetter å pushe dårlige avtaler. Tendensen er faktisk økende, ifølge Norsk Journalistlag, som reagerer med uro og bekymring på utviklingen. De advarer som før mot å skrive under. Her er noe av det du skal være på vakt mot:

• Bedrifter som krever omfattende rettigheter uten å betale ekstra
• Krever rett til videresalg av bilder uten å dele inntektene med opphavsmann
• Krav om møteplikt i redaksjonens lokaler
• Setter deg opp på helgevakter som ordinært utføres av ansatte medarbeidere (se hva Frilansinfo.no skrev om dette her)
• Prøver å kjøpe fri tilgang til ubegrenset bruk av stoffet ditt for helt ned i kr. 333,-/mnd

Les hele saken hos NJ/Frilansjournalistene

Foto: Faksimile av Scanpix.no

Artister som Robbie Williams, Radiohead, Iron Maiden, Kaiser Chefs og The Verve samler seg i en ny pressgruppe ved navn “Featured Artists Coalition”. De samarbeidende artistene skal stå sterkere mot plateselskapene og jobbe for artistenes felles interesser.

Kravene fra artistene dreier seg først og fremst om rettighetene rundt musikken. I praksis er det plateselskapene som nesten utelukkende har siste ord i hvordan musikken skal brukes, selges, og distribueres og artistene har lite eller ingen innflytelse lenger.

The Verve er blant bandene i Featured Artists’ Coalition (Foto: Dean Chalkley)

Ønsker større del av kaka

Artistene ønsker naturligvis større kontroll over sitt åndsverk, og også en større del av inntektene. For å sette konflikten litt i perspektiv, er det plateselskapene som eier og gjør musikken tilgjengelig for nedlastning, samtidig som de bestemmer priser og provisjoner, evt. samarbeidspartnere og plattform, eller DRM (Digital Rights Management, red. anm.). Mange artister går på standardkontrakter som dreier seg primært om CD-salg, mens “alt annet” er opp til plateselskapene.

Men nå har flere artister fått nok. Flere og flere hopper helt av tradisjonelt CD-salg og satser digitalt, gjerne uten et selskap i ryggen. Grunnen er nok at artister knyttet til plateselskapene mener de får alt for lite igjen av digital distribusjon, og det er mangelfulle eller dårlige avtaler på dette. Digitalt salg av musikk passerte CD-salget i England i fjor, men artistene tjener til gjengjeld mindre og mindre.

Suksess for Radiohead

Nå vil de ha tilbake opphavsretten til sin musikk, og heller se på andre løsninger. Utleie av rettighetene til plateselskaper er en løsning som foreslås. En artist som viser at det nytter er eksempelvis Radiohead, som lanserte og solgte albumet In Rainbows helt og holdent fra sine egne nettsider. For mange mindre kjente artister er også dette eneste måten å gjøre det på, der en faktisk kontrakt med et plateselskap gir langt mindre penger i kassa enn å gjøre tingene selv.

Av Frank Aune, ITpro.no

Etter et forsøk på forhandlinger tidligere i år tilbød Aftenposten frilansfotografene en kompensasjon på 3 kroner timen for fri bruk av bilder til alle aviser og nettsteder i Media Norge-samarbeidet.

Men for å få utbetalt disse tre kronene må frilanserne også godta at stoffet brukes i blader som gis ut av Aftenposten Forlag, for eksempel Mamma, Hyttemagasinet, Innsikt, Sans og dessuten enhver publikasjon konsernet måtte finne på å starte i framtida. Dette minner om avtalen Hjemmet Mortensen fikk pepper for tidligere i år, og som de fremdeles bruker.

Fraråder å signere

– Dette er rett og slett frekt. NJs nestleder, Kjetil Haanes, mener avtalen ikke gir en rimelig og balansert kompensasjon i forhold til hva Aftenposten får ut av den.

– Dette er det bare Aftenposten som er tjent med. Vi anbefaler ingen å skrive under, sier Haanes. For sent for frilansfotografene Frilansinfo.no har vært i kontakt med. De har signert en avtale som går ut 31. desember 2008, og som skal reforhandles på dette tidspunktet.

– Vi håper og tror vi kan få ordnet en bedre avtale da, sier en av frilanserne, som ikke ønsker å stå fram med navn.

Skal dekke sosiale utgifter

Alle de fast ansatte i Aftenposten har etter det Frilansinfo.no erfarer fått et tillegg på noen tusenlapper i året som vederlag for stoffutveksling mellom alle medier konsernet er involvert i. Tanken er at frilansernes tre kroner i ekstra lommepenger skal gi en tilsvarende kompensasjon. En del av tillegget skal til og med dekke sosiale utgifter ved å drive eget foretak.

– Man kan ikke sette frilansernes kompensasjon i forhold til hva de ansatte får. Frilanserne lever av å ha mange oppdragsgivere, mens ansatte lever av betaling fra én arbeidsgiver. Slike avtaler undergraver frilanserens muligheter til å livnære seg, noe som til syvende og sist vil gå ut over Aftenposten selv. De er avhengige av frilansernes arbeidskraft, sier Haanes.

Han forstår at Aftenposten ønsker en dialog om en ordning det er praktisk mulig å administere i dagens medievirkelighet, men sier at selskapet da må komme med et bedre avtaleforslag.

– Får heller takke nei

Jens Barland presiserer at det i denne saken dreier seg om frilansere som har faste leveringsavtaler og hvor enkelte kan ha en oppdragsmengde som tilsvarer bortimot fulle årsverk.

– De kan ha en timelønn på både 200, 300 og 400 kroner i bånn. Dette er oppdrag vi setter ut og som vi har behov for å få løst med samme betingelser som om de var uført av fast ansatte. De som synes betingelsene er for dårlige får heller takke nei til oppdrag hos oss.

– NJ synes avtalen er frekk og urimelig?

– Det har vi aldri hørt NJ si til oss, så den uttalelsen kan vi ikke ta stilling til.

– Har dere planer om å gjøre større endringer i avtalen når den går ut ved nyttår?

– Norsk presse har reduserte inntekter for tiden, og vi må gjennomføre kostnadskutt. Rammebetingelsene blir trolig ikke bedre neste år. Tidspunktet er derfor ikke det rette for å gjøre store endringer. Men avtalene blir rutinemessig revurdert hvert år.

Vil ikke inngå avtale med NJ

NJ har hatt flere møter med Aftenposten i år, men selskapet vil ikke inngå en felles frilansavtale.

– De har ikke lukket døra helt. NJ er klare når som helst til å prøve å få en avtale med dem som gavner begge parter. Hvis flest mulig lar være å godta avtalen blir de tvunget til å endre den, mener Haanes. NJ er klar til å stille seg bak frilanserne dersom det skulle bli snakk om en samordnet aksjon.

Etter det Frilansinfo.no kjenner til har frilansfotografene i Fædrelandsvennen inngått avtaler som er hele 400 prosent bedre enn hva Aftenposten opererer med. Flerbruk kompenseres her med 12 kroner ekstra i timen.

Faksimile av Shit Skateboard Company sine nettsider.

Jeg elsket tegnekonkurranser, og sendte inn så ofte jeg kunne. En gang vant jeg en gummibåt fra en kjent peanøttprodusent. Stor stas. Jeg var 9 år. Neste gang vant jeg 5000 kroner fra produsenten av en frokostblanding jeg hadde spist på ferie i dejlige Danmark. Jeg kunne kjøpe meg mitt første seilbrett. Stor stas igjen.

Forleden var jeg tilfeldigvis innom nettsidene til det rogalandske skateboardkompaniet SHIT, og så at de hadde gående en “design contest” for t-skjorter.

Greit nok, men hva var premien? Honoraret? Royalties? Ett eller annet for å belønne de flinkeste kidsa som sender inn? Det stod det ikke noe om.

Det dreier seg visst om en kontinuerlig konkurranse, der Shit-gutta tar imot det de kan få inn til enhver tid, og velger ut hva de vil bruke.

Av ren nysgjerrighet sendte jeg en mail og spurte.

Svaret kom:

Hei Atle.
Premien er fame, en fantastisk CV og realisering av ide og design til produkt som når ut i markedet og får omtale i flere store medier. Pluss en får sitt eget eksemplar i tillegg.

Håper du synes prosjektet er spennende og at du kommer med noen flotte bidrag!

Flere store medier og en “gratis” t-skjorte. No shit!

Men tjener ikke Shit Skateboard Company penger på disse t-skjortene? Eller gir de dem bort til inntekt for fattige skatere i Burkina Faso?

Ta en kikk på disse argumentene fra forfatter og filmskribent Harland Ellison før du leser videre:

La meg nok en gang minne om det franske nettstedet Lafraise.com, som ble solgt til Spreadshirt for to millioner euro for et par år siden. Den unge gründeren kunne heve sjekken og nyte livet. Men hvem var det som la grunnlaget for suksessen? Jo, de mange tusen unge designerspirene som hadde levert titusenvis av gratis bidrag til den evigvarende t-skjortekonkurransen. Og attpåtil kjøpt t-skjortene som kom gjennom nåløyet og ble trykket.

Kidsa så ingenting til milliongevinsten. Men Lafraise.com hadde i det minste pengepremier til de beste bidragene. Bortsett fra de få som vant hadde alle jobba gratis. Og det fortsetter de med den dag i dag, selv etter at et multinasjonalt selskap har overtatt.

Ville du jobba dugnad for The Coca Cola Company? Neivel. Så hvorfor jobbe gratis for Spreadshirt?

Shit skateboards er riktignok en fersk bedrift, men de har da budsjetter de som alle andre som driver bisniss. De tar 499 kroner for ei t-skjorte i nettbutikken. Noen som vil jobbe gratis til inntekt for kjipinger som ikke engang unner deg en skikkelig premie?

– Hei igjen Jan Thomas. Den forrige saken, der du uttalte deg om skatte- og momsspørsmål ble en lesersuksess, og regnearket ditt er blitt lastet ned flere hundre ganger. Vi har noen flere spørsmål til deg:

– Hvilke problemstillinger møter du i forhold til rettigheter, kontrakter/avtaler, forhandlinger og gjennomføring av oppdrag?

– Jeg jobber sjelden eller aldri med kunder som består av én person. For kort avstand mellom personen og pengene gjør at det så å si alltid kommer til en eller annen konflikt over nettopp økonomi. Når man styrer unna dette og forholder seg til organisasjoner med 5 eller flere ansatte blir avstanden fra pengesekken såpass lang at de vet at ting koster penger. Da har man også unngått nesten alle konflikter.

Jeg jobber for det meste på timebasis og har sjelden signerte kontrakter. Dette er vel ikke noe jeg anbefaler, men jeg har med mine kunder opparbeidet et tillitsforhold. Jeg har på de 5 årene jeg har jobbet som frilanser enda til gode å ikke få en faktura betalt. De få gangene jeg signerer en kontrakt studerer jeg nøye for hva som står om kildefilene. Står det at de skal legges ved legger jeg på 15 – 20 % av summen til det ferdige prosjektet, eller setter opp en fast sum for prisen på kildekoden. Aldri gi bort kildekode!

Min holdning til opphavsretten er at jeg tar for gitt at jeg eier mitt arbeid til det motsatte er bevist. Foreligger det ingen avtale om at rettighetene er overført til oppdragsgiver, ja så er det jeg som står som rettighetshaver.

Og skulle noen dra den om at “de ikke visste” så må de betale regningen.

Ellers er en typisk problemstilling jeg kommer ut for hvis jeg skal lage banner, kampanjesite eller nettsted, at kunden undervurderer sitt eget ansvar i prosessen. Jeg kan komme med idé, struktur, design og ferdig koding. Men uten innhold blir det ikke noe særlig. Og innholdet sitter så å si alltid kunden på. Derfor er det viktig å sette opp klare overleveringsdatoer for hva man må ha fra kunden før man kan ferdigstille.

– Beholder du rettighetene til flash-filene?

– I 90% av tilfellene får kunden bare en SWF. De har sjelden eller aldri bruk for kildefilene. Når jeg sitter fast freelancer hos ett selskap signeres det litt avtaler hvor selskapet eier all kildekoden. Men det er en grei trade-off siden du vil få mye arbeid siden du sitter i lokalene og kan dras med på prosjekter. Men utenom det så beholder jeg rettighetene ja.

– Gir du fra deg et nettsted før du får betalt? Hvordan deler dere opp rettighetene til nettsider?

– Er jeg usikker på om kunden er seriøs stiller jeg harde krav til inndeling av prosessen og fakturerer mellom hver del. Slik at tapet ikke blir større enn siste ledd i en lengre prosess. Inndelingen kan være: Kartlegging, skisse, produksjonsoriginaler, og til slutt ferdigstilling.

Jeg eier rettighetene til designet, og kunden eier de ferdig produserte sidene. Kunden har da ikke lov til å justere designet med en annen leverandør, men kan oppdatere innholdet fritt.

– Hvordan priser du oppdateringer av nettsteder?

– Jeg har sjelden oppdrag som går på å oppdatere siter. Men de jeg har hatt har gått på timesbasis. Det er sjelden mer enn 1 – 2 timer i måneden.

– Hvordan priser du ellers jobbene dine?

Jeg drar absolutt alle kunder over en kam og gir én timepris til alle. Det blir bare komplisert og mye å holde styr på om man skal måle hver kunde og anta hva de kan betale. Det gjør det også lettere å estimere inntekter over hele linja.

Dette faller også litt tilbake til den tilliten jeg over årene har bygget med mine kunder. De føler seg trygg på at når jeg får oppgaven så løper ikke timene av gårde. Så jeg setter sjelden eller aldri en fast pris. Det gjør at jeg alltid får betalt for nøyaktig det jeg gjør, men kan gå glipp av lukrative avtaler hvor man selger seg inn dyrt, gjør jobben kjapt og tar mellomlegget i overskudd. Så min måte er kanskje ikke den smarteste, men jeg utnytter heller ingen fordi de ikke vet hva tjenesten er verdt.

Det er som regel nye kunder som ber om fastpris på de første prosjektene for å teste ut meg som leverandør.

– Hva hvis oppdragsgiver endrer kurs underveis?

– Det er ting som kan skje. Og det er som regel her konfliktene kan oppstå. Noen ganger er det kunder som ikke forstår prosessen bak å bygge en webløsning, at noen etapper kommer før andre. Og når du sitter på slutten og kunden vil endre noe som skaper en dominoeffekt bakover til grunnstrukturen så vil det koste noe å endre.

Dette stiller ofte kunden seg uforstående til og prøver å hentyde til det “overliggende målet” som må nåes og at en slik endring selvfølgelig må ligge i det som allerede er betalt. Da må man skille klart på hva som er ny funksjonalitet på den ene siden, og endring på noe som er gjort feil på den andre. Det er viktig at man gjør slikt veldig klart helt fra starten. Men igjen så unngår jeg ofte dette da jeg jobber på timer og alt som tar tid å gjøre forstår kunden at de må betale for.

– Hva er den beste måten å forklare dette for kunden?

– Det blir litt opp til den enkelte og hvor tøff man tør å være med å stå på sin sak. Men som sagt så er det å sette opp en god plan i starten og gjøre det veldig tydelig at etter at noe er godkjent i fasen så endres ikke det uten at det påvirker prisen. Og kanskje når arbeidet kan leveres.

– Er det store prisvariasjoner mellom de ulike disiplinene du driver med?

– Ja og nei. Jobber du utelukkende med programmering eller 3D eller Flash animasjon så er det til dels markedskreftene som styrer prisen din. Andre faktorer er hva du trenger for å gjøre jobben din, og hvor dyktig/unik du er. Markedet blir i disse dager støvsuget for dyktige programmerere. Det betyr at de kan ta en ganske heftig timespris.

Jobber du med 3D må du kjøpe dyr software og som regel ha mer enn en maskin å rendre fra. Kanskje du må leie lokaler for en slik render-park også. Det presser timeprisen opp, for du må jo dekke utgiftene dine. Det gjør at profesjonell 3D kan koste mye.

Som sagt før har jeg en veldig enkel holdning til mine kunder. Én timespris til alle. Så da ligger variasjonen i hvor lang tid det tar å gjøre noe. Skal jeg gjøre 3D for en kunde tar det lengre tid enn om jeg tegner noe i Flash. Jeg tar ikke oppdrag over en viss grad av kompleksitet. Da har jeg verken programvaren eller maskinvaren til å utføre dem. Det er en modell som passer meg ganske bra siden jeg jobber veldig bredt med verktøy. Jeg kan en dag animere ett enkelt flash banner. Neste dag sette sammen en video i After Effects for bruk i butikkreklame, og så dagen etter kode HTML og CSS.

Å holde tritt på hvilke jobber skal ha hvilke timespriser er et problem jeg har prøvd å styre unna.

– På hvilket felt mangler det kompetanse i din bransje?

Kreative Flash-programmere. Det er en del av de der ute, men jeg tror Norge trenger mange flere for å hevde seg internasjonalt. Jeg legger stor vekt på ordet kreative. Har virkelig fått hatten blåst av på noen som har talt på flash-konferanser.

– Hvordan er prisutviklingen i bransjen?

Hadde du spurt for ett år eller to siden ville jeg sagt på vei rett opp. Den har ikke stagnert, men jeg tror vi begynner å flate ut. Vi har tatt lærdom av dotcom-boblen og priser arbeider og de som gjør jobbene mer fornuftig. Det som øker er mengden av jobber da flere og flere bransjer skal ha noe på nett eller skjerm. Bransjen som helhet tjener derfor mer penger.

– Du jobber mye for byråer som skjønner faget ditt. Finnes det likevel typiske utfordringer med å jobbe for kravstore oppdragsgivere som dette?

– Det er vel litt et luksusproblem. Men det hender at sterke kreative sjeler krasjer sammen i uenigheter om hvilken retning på design/grensesnitt som er bra eller ikke bra. Man støter også ofte de samme problemene med å forklare tekniske løsninger for ikke-tekniske folk. Man tror man er krystallklar, men man må bare respektere at forutsetningen for å forstå noe er veldig forskjellige.

– Finnes det noen praktisk løsning på å unngå at kunder bygger videre på dine xhtml, css og scriptfiler selv eller hos en annen underleverandør?

– Jeg koder ikke noe i xhtml og css på et nivå som gjør dette til noe problemstilling. Da er det viktigere for meg å beskytte kildefilene til Flash og design. Man må være flink til å pleie sine kunder og kanskje ta kontakt med dem etter en stille periode og minne dem på hvem som har levert jobben for dem og som dermed også bør få utvikle den videre.

Det er vel mer psykologi enn en teknisk løsning.

Men jeg hadde ett tilfelle hvor jeg hadde laget noen animasjoner i flash for en kunde i Norge. 6 mnd etterpå ville en partner av dem bruke samme animasjoner på sine sider i England. De kunne ha fått dem direkte fra kunden, men de gikk heldigvis via meg og jeg fikk solgt de samme animasjonene på nytt og økte fortjenesten.